Usagt Kjærlighet

Norsk tentamen høsten 08.
Av Rebekka Bræstrup Løsnes

Det var høst, og han satt med knærne dypt ned i sanden, foran den gamle trebiten, han hadde hodet i hendene, hva hadde han gjort? Han kunne merke store regndråper som kom med vinden, inn fra havet, det var store og tunge dråper, han tittet ned på knærne og forbi, der så han planken, og på den, der var bokstavene.

De skjebnesvangre bokstavene, han klarte ikke å få de ut av hodet, han visste at de hadde vært sanne, men han hadde ikke klart, og ville ikke klare å høre på dem. Ikke etter at han hadde sviktet henne, glemt henne, han hadde aldri klart å være den faren han ønsket å være, og nå kunne han aldri bli det heller, det var for sent. Han så på bokstavene et øyeblikk til, før han brått tok tak i planken og kastet den fra seg med et brøl, han begravde hode ned i hendene igjen, og gråt.

Der kom hun, hun løp, løp så fort som at det så ut som at hun aldri mer skulle løpe, og det skulle hun ikke, skulle hun? I hvert fall ikke her, ikke her nede, ikke i denne verden. Men det visste hun ikke, gjorde hun? Hun løp, hun var nettopp ferdig med siste skoledag før ferien, og hadde plukket en fin liten blomsterbukket til han, han satte seg ned på huk, og omfavnet henne. Aldri, aldri skulle det skje henne noe, ikke noen gang, han skulle passe på henne.

Han løftet på hodet, det begynte å bli mørkt, han måtte komme seg bort, ingen måtte finne han, hva skulle han si? Hva skulle han si hvis noen skulle spørre…? Han visste ikke, han visste bare at han måtte komme seg bort. Han småløp bortover langs stranden, han måtte komme seg bort.

Det var midten av sommerferien, hun hadde vært en uke hos farfar på landet, men nå var det på tide å dra hjem igjen. Men han kom ikke, hvorfor kom ikke pappa, det var i dag, var det ikke? Hun satt der alene på bussholdeplassen og ventet, hun ventet lenge, hele kvelden, og etter hvert kom natten, hun var redd, hun var jo bare ni år.

Hun tok opp Rufus, den lille bamsen hun hadde fått av pappaen sist hun hadde vært hos tannlegen. Hun krøllet seg sammen til en liten klump på gulvet i det høyre hjørnet, hun var så redd… Hun hørte en bil komme kjørende, hun åpnet øynene og satte seg opp, bilen stoppet. Ut kom han, han så rundt seg, og ropte på henne, hun sprang opp og hoppet i armene hans, men han sa ingenting, bare holdt henne.

Han satte henne inn foran i bilen og tok på belte, og satte seg selv bak rattet og begynte å kjøre. Han var så stille, han hadde enda ikke sagt noen ting. Hun bøyde seg ned i sekken som sto ved føttene sine, og tok opp en gammel trebit, hun gav den til faren og sa at hun hadde laget noe til han, hos farfar. Han tok den i hånda og så undrende på den, han snudde den rundt, og der så han at det sto med store bokstaver ‘ JEG ELSKER DEG, PAPPA’.

Han hadde kommet til slutten av stranden, det som før hadde vært våt sand, var nå blitt gjort om til store skarpe steiner, og en høy og bratt skrent som skrånte over dem.Men hvorfor ikke? Hvorfor kunne han ikke gjøre slutt på alt nå? Han begynte å klatre, steinene var blitt glatte av alt regnet som hadde falt, og så skarpe at de skar seg inn i hendene hans, men det gjorde han ingenting, for ingenting kunne gjøre mer vondt enn den smerten han allerede hadde inni seg.

Det var starten av det nye skoleåret, og hun hadde nettopp begynt på den 3 uken ut i femte klasse, hun var en så lykkelig liten jente, han kunne ikke annet enn å smile når han tenkte på henne. Men han klarte likevel alltid å svikte henne på ett eller annet vis, det virket ikke som om hun tenkte på det, for hun gjentok alltid de samme ordene som sto på planken, igjen og igjen...

Men denne dagen, den skulle forandre alt, alt han hadde vært og prøvd å være, han hadde tenkt ut at denne helgen, så skulle de dra på en tur sammen, de skulle dra til Sverige. Han hadde tenkt at de på veien skulle stoppe ved stranden, hvor de skulle bade og kose seg.Men siden været ikke egentlig var så fint, så hadde hun ikke egentlig lyst til å være med ut på stranden, det brygget nemlig opp til kraftig regn og vind. Men han sa at en liten tur ut kunne vel ikke skade… Men det var det den gjorde…

Aldri mer kunne det bli slik det var igjen, og det var bare hans feil.

Han sto på toppen av klippen og så ned på havet som skvulpet inn over de skarpe steinene, gang på gang, lang der nede. Han satte seg et øyeblikk på kanten og så ned, det var langt, men likevel, hva kunne vel være verre en det som alt hadde skjedd? Han hørte de, de kom nå, de visste hvor han var… Han snudde seg, og så de blå lysene komme nærmere og nærmere, han reiste seg fort opp. Han hørte at bilene stoppet, det var tre av dem. Dørene gikk opp, og han hørte dem rope til han gjennom regnet, han hørte at bakdøren gikk opp… Han tok sprang, og hoppet…

Han satte giret i revers for å rygge inn på parkeringen, og akkurat i det han tråkket inn pedalen, hørte han bakdøra gå opp, et hyl, og så total stillhet… Han skrek, og fortet seg ut av bilen, der lå hun, den lille jenta hans og ved siden av, planken, han tok henne i armene sine, han hørte henne viske forsiktig, at hun elsket han, men han klarte ikke å ta det inn, alt han hadde gjort, alle feilene han hadde begått, hun kunne ikke gjøre det, han så på henne, og sa ”Veslejenta mi, jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg har aldri visst hva jeg skulle si, jeg har sviktet deg altfor mange ganger… Jeg klarer ikke å ta det inn... Jeg vet ikke hva jeg skal si… ”
Hun smilte svakt og pekte forsiktig ned på planken, lukket øynene, og var borte…

Han skrek ut i smerte, hva hadde han gjort, han la henne inni bilen, og kysset pannen hennes forsiktig, før han tok tak i mobilen og ringte politiet…. Han klarte ikke å si noe, han ville aldri mer kunne si noe som helst, han slang fra seg mobilen, tok tak i planken og løp ned til stranden, satte seg ned på kne, og la den foran seg, og gråt….