Usagt Kjærlighet

Norsk tentamen høsten 08.
Av Rebekka Bræstrup Løsnes

Det var høst, og han satt med knærne dypt ned i sanden, foran den gamle trebiten, han hadde hodet i hendene, hva hadde han gjort? Han kunne merke store regndråper som kom med vinden, inn fra havet, det var store og tunge dråper, han tittet ned på knærne og forbi, der så han planken, og på den, der var bokstavene.

De skjebnesvangre bokstavene, han klarte ikke å få de ut av hodet, han visste at de hadde vært sanne, men han hadde ikke klart, og ville ikke klare å høre på dem. Ikke etter at han hadde sviktet henne, glemt henne, han hadde aldri klart å være den faren han ønsket å være, og nå kunne han aldri bli det heller, det var for sent. Han så på bokstavene et øyeblikk til, før han brått tok tak i planken og kastet den fra seg med et brøl, han begravde hode ned i hendene igjen, og gråt.

Der kom hun, hun løp, løp så fort som at det så ut som at hun aldri mer skulle løpe, og det skulle hun ikke, skulle hun? I hvert fall ikke her, ikke her nede, ikke i denne verden. Men det visste hun ikke, gjorde hun? Hun løp, hun var nettopp ferdig med siste skoledag før ferien, og hadde plukket en fin liten blomsterbukket til han, han satte seg ned på huk, og omfavnet henne. Aldri, aldri skulle det skje henne noe, ikke noen gang, han skulle passe på henne.

Han løftet på hodet, det begynte å bli mørkt, han måtte komme seg bort, ingen måtte finne han, hva skulle han si? Hva skulle han si hvis noen skulle spørre…? Han visste ikke, han visste bare at han måtte komme seg bort. Han småløp bortover langs stranden, han måtte komme seg bort.

Det var midten av sommerferien, hun hadde vært en uke hos farfar på landet, men nå var det på tide å dra hjem igjen. Men han kom ikke, hvorfor kom ikke pappa, det var i dag, var det ikke? Hun satt der alene på bussholdeplassen og ventet, hun ventet lenge, hele kvelden, og etter hvert kom natten, hun var redd, hun var jo bare ni år.

Hun tok opp Rufus, den lille bamsen hun hadde fått av pappaen sist hun hadde vært hos tannlegen. Hun krøllet seg sammen til en liten klump på gulvet i det høyre hjørnet, hun var så redd… Hun hørte en bil komme kjørende, hun åpnet øynene og satte seg opp, bilen stoppet. Ut kom han, han så rundt seg, og ropte på henne, hun sprang opp og hoppet i armene hans, men han sa ingenting, bare holdt henne.

Han satte henne inn foran i bilen og tok på belte, og satte seg selv bak rattet og begynte å kjøre. Han var så stille, han hadde enda ikke sagt noen ting. Hun bøyde seg ned i sekken som sto ved føttene sine, og tok opp en gammel trebit, hun gav den til faren og sa at hun hadde laget noe til han, hos farfar. Han tok den i hånda og så undrende på den, han snudde den rundt, og der så han at det sto med store bokstaver ‘ JEG ELSKER DEG, PAPPA’.

Han hadde kommet til slutten av stranden, det som før hadde vært våt sand, var nå blitt gjort om til store skarpe steiner, og en høy og bratt skrent som skrånte over dem.Men hvorfor ikke? Hvorfor kunne han ikke gjøre slutt på alt nå? Han begynte å klatre, steinene var blitt glatte av alt regnet som hadde falt, og så skarpe at de skar seg inn i hendene hans, men det gjorde han ingenting, for ingenting kunne gjøre mer vondt enn den smerten han allerede hadde inni seg.

Det var starten av det nye skoleåret, og hun hadde nettopp begynt på den 3 uken ut i femte klasse, hun var en så lykkelig liten jente, han kunne ikke annet enn å smile når han tenkte på henne. Men han klarte likevel alltid å svikte henne på ett eller annet vis, det virket ikke som om hun tenkte på det, for hun gjentok alltid de samme ordene som sto på planken, igjen og igjen...

Men denne dagen, den skulle forandre alt, alt han hadde vært og prøvd å være, han hadde tenkt ut at denne helgen, så skulle de dra på en tur sammen, de skulle dra til Sverige. Han hadde tenkt at de på veien skulle stoppe ved stranden, hvor de skulle bade og kose seg.Men siden været ikke egentlig var så fint, så hadde hun ikke egentlig lyst til å være med ut på stranden, det brygget nemlig opp til kraftig regn og vind. Men han sa at en liten tur ut kunne vel ikke skade… Men det var det den gjorde…

Aldri mer kunne det bli slik det var igjen, og det var bare hans feil.

Han sto på toppen av klippen og så ned på havet som skvulpet inn over de skarpe steinene, gang på gang, lang der nede. Han satte seg et øyeblikk på kanten og så ned, det var langt, men likevel, hva kunne vel være verre en det som alt hadde skjedd? Han hørte de, de kom nå, de visste hvor han var… Han snudde seg, og så de blå lysene komme nærmere og nærmere, han reiste seg fort opp. Han hørte at bilene stoppet, det var tre av dem. Dørene gikk opp, og han hørte dem rope til han gjennom regnet, han hørte at bakdøren gikk opp… Han tok sprang, og hoppet…

Han satte giret i revers for å rygge inn på parkeringen, og akkurat i det han tråkket inn pedalen, hørte han bakdøra gå opp, et hyl, og så total stillhet… Han skrek, og fortet seg ut av bilen, der lå hun, den lille jenta hans og ved siden av, planken, han tok henne i armene sine, han hørte henne viske forsiktig, at hun elsket han, men han klarte ikke å ta det inn, alt han hadde gjort, alle feilene han hadde begått, hun kunne ikke gjøre det, han så på henne, og sa ”Veslejenta mi, jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg har aldri visst hva jeg skulle si, jeg har sviktet deg altfor mange ganger… Jeg klarer ikke å ta det inn... Jeg vet ikke hva jeg skal si… ”
Hun smilte svakt og pekte forsiktig ned på planken, lukket øynene, og var borte…

Han skrek ut i smerte, hva hadde han gjort, han la henne inni bilen, og kysset pannen hennes forsiktig, før han tok tak i mobilen og ringte politiet…. Han klarte ikke å si noe, han ville aldri mer kunne si noe som helst, han slang fra seg mobilen, tok tak i planken og løp ned til stranden, satte seg ned på kne, og la den foran seg, og gråt….

Ever cried without knowing why?

Ever cried not knowing why?
Tears that is rolling down your cheek
The salty tears that is rolling down
down on your mothers sweater

Every cried not knowing why?
Even if nothing is wrong

Just the feeling of beeing loved

The feeling of be taken care of

Ever cried nor knowing why?

Is it something that you think of?
Is it something you miss?
Is it something you don't know?

Ever cried not knowing why?
maybe you're just tired

maybe you've just missed to be held

Or maybe it is a question without answer...

Who knows?
not me...
I just cried in my mothers arms

Not knowing why


Av Rebekka Bræstrup Løsnes

En hyllest til...

Idag er det 25 år siden de sa ja til hverandre inne i første Metodistkirke inne i oslo... Det er 25 år siden de valgt å leve sammen i gode og onde dager... 25 år er det siden de sa ja til å være sammen resten av livet sitt=D

Mamma og pappa har idag nådd 25 års bryllupsdag, også kaldt Sølvbryllup:D
Og det er ganske kult, siden det er ikke mange som holder sammen så lenge nå i våre dager... så det er kult:D og jeg er ganske glad for det å =)

Men i dag er det også 50 år siden moster Ulla og onkel Konrado sa ja, og mormor og morfar, selvom mormor døde for snart 9 år siden.... Men uansett... 50 år er også ganske kult:) Det har allerede vært to gullbryllupper de siste to årene.... Og ett bryllup, der min tremening Jonas giftet seg med ei utrolig søt jente som heter Anine=)

Men de vi skal feire idag er mamma og pappas 25 års bryllupsdag:)

En dag, to dag, tre dag...

2 dager 19 timer og 28 minutter.... Det er det den står på.... 2 dager, 19 timer 28 minutter =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D =D

Snart er jeg hjemme:D JAAAA:D:D




Si fra til alle
Jeg er på vei
Til venner jeg gjerne vil se
la alle få vite jeg er på vei
og jeg gleder meg så veldig til det

si fra til alle jeg er på vei
at jeg vandrer over mo og myr
mens en sol skinner blidt
der jeg er på vei
og jeg smiler og føler meg yr

vi ser fram til å møte hverandre igjen
da glemmer vi distansene dit
vi forteller luft og vann
som vi kan le av
bare tanken gjør meg glad

så si fra at jeg er på vei
til venner jeg gjerne vil se
jeg får sove under stjerner
hvem ønsker mer?
mens en gul måne trygt følger med

denne snø glemmer ei
jeg har mitt mål
snart skinner en sol
vent og se
og en sommer visker vind i ditt fjes
den gjør deg glad
mens du skynder deg så spendt av sted
for jeg er på vei nå
spent og ivrig
jeg er på vei nå

Our last summer

The summer air was soft and warm
The feeling right, the paris night
Did it's best to please us
And strolling down the elysee
We had a drink in each cafe
And youYou talked of politics, philosophy and i
Smiled like mona lisa
We had our chance
It was a fine and true romance

I can still recall our last summer
I still see it all
Walks along the seine, laughing in the rain
Our last summer
Memories that remain

We made our way along the river
And we sat down in the grass
By the eiffel tower
I was so happy we had met
It was the age of no regret
Oh yes

Those crazy years, that was the time
Of the flower-power
But underneath we had a fear of flying
Of getting old, a fear of slowly dying
We took the chance
Like we were dancing our last dance

I can still recall our last summer
I still see it all
In the tourist jam, round the notre dame
Our last summer
Walking hand in hand

Paris restaurants
Our last summer
Morning croissants
Living for the day, worries far away
Our last summer
We could laugh and play

And now you're working in a bank
The family man, the football fan
And your name is harry
How dull it seems
Yet you're the hero of my dreams

I can still recall our last summer
I still see it all
Walks along the seine, laughing in the rain
Our last summer
Memories that remain

I can still recall our last summer
I still see it all
Walks along the seine, laughing in the rain
Our last summer
Memories that remain

Loreena McKennitt - The Wexford carol

Good people all, this Christmas-time,
Consider well and bear in mind
What our good God for us has done
In sending his beloved Son.
With Mary holy we should pray
To God with love this Christmas day;
In Bethlehem upon that morn
There was a blessed Messiah born.

The night before that happy tide
The noble Virgin and her guide
Were long time seeking up and down
To find a lodging in the town.
But mark how all things came to pass;
From every door repelled alas!
As long foretold, their refuge all
Was but an humble ox's stall.

There were three wise men from afar
Directed by a glorious star,
And on they wandered night and day
Until they came where Jesus lay,
And when they came unto that place
Where our beloved Messiah was,
They humbly cast them at his feet,
With gifts of gold and incense sweet.

Near Bethlehem did shepherds keep
Their flocks of lambs and feeding sheep;
To whom God's angels did appear,
Which put the shepherds in great fear.
'Prepare and go', the angels said.
'To Bethlehem, be not afraid:
For there you'll find, this happy morn,
A princely babe, sweet Jesus born.

With thankful heart and joyful mind,
The shepherds went the babe to find.
And as God's angel had foretold,
They did our saviour Christ behold.
Within a manger he was laid,
And by his side the virgin maid,
Attending on the Lord of life,
Who came on earth to end all strife.

tradirei her er jeg:)

jeg har ikke vært så god på å oppdatere her i det siste.... men skal prøve å gjøre noe med det, selvom det isåfall antageligvis blir kun frem til de 19, siden da skal jeg dra hjem, o'glede:D
Man kan vel si at jeg gleder meg ganske mye=)

nå på fredag så skal jeg til finnland, og ikke et hvilket som helst sted i finnland heller... jeg skal til... eh.. hmm.. hva heter det igjen... Jo, Rovaniemi... Og vet du hva slags plass det er?
Det er nisseland:D jeg skal treffe Julenissen:D Jippiyayey, jippiyayoooo:) Så det blir bra:) Også ska jeg hjem snart i tillegg.... og weeee=)

Jeg gleder meg ganske masse til det da... for å si det sånn...:P =)

Ha det fint, og spis masse kake:)

Julestemning

Jeg vet ikke med deg, om du er i julestemning eller ei... oi.. det rimte..:P
Men jeg vet at ikke helt klarer å komme i julestemning enda...
Jeg ser etter hvilken dato det er, og ser at.. oi ... det er den 4 desember, da er det bare 20 dager igjen til julaften... Me jeg klarer liksom ikke helt å få inn denne julestemningen...

Selvom rommet er ryddig... eller.. ok, det er ikke så ryddig.. men ryddig til å være meg...:p
Julepynt er hengt opp, og julegardiner, adventskalender, snø og klementiner... eller... mandariner som de sier her oppe isteden for klementiner, selvom jeg lover, det er klementiner...
Selvom alt dette er sånn, og det bare er 20 dager igjen til jul, og jeg vet at man burde jo komme litt inn i stemningen snart da... men det er kanskje bare det at noe av det som har fått meg i julestemning helt siden jeg var liten, ikke er her oppe.... Og det er Oslo i desember...

Jeg har dratt gjennom Oslo hver eneste dag fra 5-10 klasse, og jeg var masse i oslo i fjor....
Det å komme til oslo, se det store juletreet stå midt på oslo s, klokkene som henger over karl johanns gate, julenissen som trasker rundt på oslo s og dele ut klementiner og pepperkaker, alle englene som henger i taket på oslo s, og hele stemningen der, som roper ut at nå er det jul....
den er ikke her oppe...

Jeg savner å dra gjennom oslo i desember, og bare kjenne på stemningen og alle menneskene som er å handler julegaver, og er ute på cafè og diskuterer hva de har kjøpt og hva de skal kjøpe...

Jeg savner den følelsen av å dra gjennom oslo i desember....