1905

For en Herlig laiv!

Har så mange bra scener og opplevelser jeg ikke vil glemme, så derfor skriver jeg her nå, og for å fortelle at jeg har kost meg ekstremt mye! 

Jeg reiste til 1905, en laiv-oppfølger til Norges Dæmring, 1829, som var i sommer. Jeg var Martha Cappelen, datter av Theodor som var gift på nytt med Frederikke som bare var noen år eldre enn Martha. Jeg var 21 år, og sufragett, kvinnesaksforkjemper, noe jeg var kjempespent og nervøs for før laiven. Jeg trodde ikke det skulle komme til å gå spesielt bra, og hvertfall ikke om jeg kom opp i store diskusjoner el.l. Men det gikk veldig greit, og følte jeg klarte å mestre det på en god måte.

Første dagen hadde jeg litt problem med å komme inn i rollen, så det å kunne skylde på at jeg var sliten etter reisen dit, var en veldig grei unskyldning å ha. Men lørdagen derimot, da var Martha på plass! Og spillet kunne begynne! =)

Noe som hadde stor betydning for Martha, og Rebekkas spillopplevelse, var familie-forholdet som Cappelen hadde. Det ble så utrolig bra! Vi skulle være en musikk- og kulturinnteressert familie. Det var så kult å sitte der når noen hadde et musikalsk innslag, hvorav hele herskapet satt pent og pyntelig å hørte på, mens familien Cappelen satt der og trampet takten, klappet, beveget seg til musikken. Vi viste at vi likte det vi hørte, og jeg tror at mye av det egentlig var ganske tilfeldig, og det var så herlig å observere det! Jeg fikk en veldig «jah, jøss, vi èr jo i familie»-følelse, var ikke noen tvil engang!

Synes det var så fin balanse mellom meg og min far, vi var faktisk far og datter! Jeg fikk føle på den følelsen av at «jeg vet vi er uenige og har kranglet, men det er fortsatt min far. Jeg vet at jeg er glad i han, og jeg vet han er glad i meg, uansett hva som skjer. Familiebåndet er sterkest»! 

Vi hadde en litt høylytt krangel, som var så bra, og jeg følte på den «nå har jeg oppført meg ordentlig mens vi har vært her, og så kommer du og er urettferdig og skal bestemme over meg». Og det var så herlig, for da var farsrollen der og var en bestemt far som egentlig bare ønsket det han mente var det beste for datteren sin. Litt senere, så satt jeg og klimpret på pianoet, jeg var sur på min far, hvor han plutselig kom og stelte seg bak meg, var kjempe ydmyk og fortalt hvordan han bare ønsket det beste for Martha og at han var glad i henne. Hvorav hun bare nærmest overså og ignorerte han.

Rebekka hadde lyst til å snu seg og gi ham en god omfavnelse, men Martha, hun var sta! 

Senere på kvelden etter maskefallet, hadde spenningen lagt seg, og vi var far og datter som danset og sang sammen, og det var sååå gøy! 

Det var et øyblikk hvor min far satt og sang en sang med gitaren sin. Jeg begynte å tenke på hvordan oppveksten til Martha hadde vært, med en far som spilte for meg når jeg skulle sove. At han satt og klimpret, nynnet og sang, og hvordan det fikk Martha til å slappe helt av, og bare lytte...! Det var så fint øyeblikk for både Martha og Rebekka.

Marion har spurt meg hva mine 3 høydepunkter fra laiven var, de førse hendelsene jeg kommer på. Og det var:
- Krangelen jeg og min far hadde i gangen.
- Det var når vi danset på lørdag kveld,
- Det siste punktet har jeg vært så usikker på, men når jeg tenker på laiven så er det scenene med min far som har satt seg mest, og gjort mest intrykk på meg. Har prøvd å si at det har vært noen andre scener som har vært det tredje høydepunktet, men jeg tror egentlig ikke det... 

Jeg tror at på tredjeplass, så kommer det mange scener med min far på delt plass...
- Som når han hadde blitt vekket midt på natten, og kom og var trøtt og streng mot Martha.
- Når han og Enkefruen hadde en samtale om Martha på søndag og Martha satt og «tjuvlyttet»
-Når min far kom for å unskylde seg
-Når han sang en spesifik vise (som jeg ikke husker spesielt godti farten,) men som gjorde at jeg begynte å tenke på Marthas oppvekst,
- Og første scenen jeg hadde med han - når jeg nettop hadde ankommet, og han kom opp på rommet for å si velkommen og at de hadde ventet på meg. Rebekka ble litt overrasket over at han kom, for hun sto på rommet, holdt seg til hodet, og slo seg i kinnene (bokstavelig talt). Hun prøvde å manne seg opp til å bli Martha Cappelen.

Dette er de som først kommer meg til tanke, og jeg liker dem!

Nå har jeg sagt mye om min far, Da må jeg også si noe om Fru Cappelen, min "stemor". Det var også utrolig bra å få spille med henne! Jeg har ikke like mange sener med henne som popper opp, men det var hele stemningen. Hun var liksom ikke den fæle stemoren, hun var kul. Selvom Martha kanskje ikke viste så godt at hun egentlig syntes det var greit (etter så klart en lang stund med å prøve å bare godta at hun var gift med min far). Snakket litt med spilleren etter at laiven var slutt, om at hvis noen hadde sagt noe stygt om Theodor, (min far), så vi begge hørte det, jah, da ville han eller hun fått gjennomgå av oss begge. Det ville jo ikke vært snakk om at noen skulle snakke stygt om min far! Eller at noen for Fredrikke, skulle snakket stygt om hennes mann! 

Fredrikke-rollen ble taklet så bra synes jeg, hun skjønte sin besøkstid, og når det passet seg/ikke passet seg for henne å blande seg inn, men la Theodor ta seg av det. Og det hjalp oss til å få så bra balanse for alt i familien! Og det gjorde at Martha ikke startet en krangel med henne.

Martha hadde ei vennine, Thea Kolbjørnsen, og de var veldig gode venniner, og det som er det morsomme, er at dette var samme spiller som var min søster og beste vennine på Norges Dæmring. Og vi har så bra tone og spill-match at vi blir (som noen har sagt) som knoll og Tott, og det er så gøy å spille med henne. Hun er veldig flink til å skape spill rundt seg, både ved ekstra rekvisitter og ved lapper, samtaler el.l. Og det er kjempe gøy! =D

Det er veldig mange jeg skulle ønske at jeg hadde fått spilt mere sammen med.... 

Blandt annet :

- Fru Middelfart (min ekstern tante), fikk ikke spilt så mye med henne som jeg hadde håpet, tror det kune blitt veldig festlig spill ut av deres forhold. 

- Min kjære frøken Adamina Middelfart, som kanskje var min halvsøster!? Eller? Hvem vet... vi fikk ikke spilt så mye på det, grunnet litt avbrytelser og slikt... og det var litt trist, vi var jo gså blandt de mer jevngamle, så vi burde jo hatt mye bedre kontakt! Så det er jeg trist for...

- Frøken Lisett Steen-Hansen, Martha likte henne egentlig ikke, siden hennes foreldra syntes Lisett var så utrolig flink en frøken til å synge og slikt, men jeg fikk liksom aldri spilt på det, fordi jeg aldri opplevde at min far og Frederikke gav henne så mye oppmerksomhet og «heder» som jeg hadde sett for meg før laiven. Og jeg tror det hadde blitt så utrolig artig spill! Vi delte jo tilogmed en madrass på gulvet...

- Jenny Clifford Hastings skulle jeg også gjerne hatt mer med å gjøre, jeg litke jo ikke henne heller egentlig, siden hun var startsteinen som fikk raset til å starte for min far og mor, og som gjorde at det ble skilsmisse der. Samtidig som hun var sufragette hun også, og jah... det kunne blitt så mye mere spill på det! 

Flott arbeid av tjenerne! Dere var kjempe flinke! Tilogmed når dere måtte ta oppvaske for hånd! Respekt, og klapp på skulderen deres!

Og for at det ikke skal drøye for langt denne posten, så runder jeg av med et kjempe takk, og et enda større Hurra for dere alle som var med på laiven! 

Stor god klem fra Frk. Martha Cappelen/ Rebekka 

Et dikt, et minne

ÅTTE ROSER
Åtte roser vil jeg gi deg:
En fordi du er så pen.
En for alle drømmer i deg.
(Lar du meg få plass i en?)
En fordi du er en hulder.
En fordi du er en ånd.
En for trykket av din skulder.
En for varmen av din hånd.
En for håpet, en for slottet
vi skal bygge. Det blir åtte-
åtte roser som vil tørste
efter å få være nu
hos den niende og største
ville rose - som er du...

~ Andre Bjerke ~

1829

Jeg skiftet klær, og gjorde meg klar for tidsmaskinen... Og så var jeg plutselig Kristin Lund i 1829...

Historien ustpiller seg på landstedet til Middelfartene 13-19.06.1829, hvor Hr. Middelfart har samlet familie og venner fra Christiania for å feire hans fødselsdag.

Kristin Lund er en 17 år gammel jente, hun har en søster, Ellen(16), som er hennes beste vennine og lekekammerat, de gjør mye bøll og fanteri sammen. Kristin er tjenestepike hos familien Middelfart, og jobber sammen sin mor (Astrid), søster (Ellen), tante (Martine), fetter (Sigurd), kusine (Julie), søsknene Winstrup (Emil og Nora), søsknene Nordsæther (Solveig og Gunnar), Olav Nygaard og Mina Wiik. Og sammen er de et kjempe-team, finner gode løsninger, hjelper til, selvom det ikke er på deres skift, og generelt er de alle gode venner og et bra team!

Kristin sin uke ble fylt av så mye mer enn hun først hadde trodd... Hun måtte for første gang begynne å tenke på hva hun syntes om unionen, hun kunne ikke lenger si i stillhet at hun var imot på grunn av at faren hadde sloss for Norge før han forsvant. Hun måtte begynne å ta standpunkt, sette grenser for seg selv, og tørre å stå på sitt, innenfor flere områder.

"Hvor mange ting kan skje på en uke?" - er noe man kan spørre seg selv om... Og for Kristin, inneholdt vel denne uka, det meste man kan komme på...
-Frieri fra Olav
-Brev fra sin "døde" far (som tydligvis hadde vært gift i 10 år med ei svenske og fått 4 unger)
-Muligheten for å få nærkontakt med mannen i sine drømmer( unge Friherren)
-Utpressing til usømmelige handlinger
-Lange, festlige netter i selskap av herskapets yngre, flotte menn
-Det nære, trygge omsorgsforholdet som vokste mellom Kristin og Friherren
-Tilbud om stipend fra enkefru Falch
-Tilbud om stipend fra Friherren
-Å få være med på festligheter med herskapet etter at stipendet fra Friherren var skrevet
-Alle gangene Hr. Nordmand leste dikt for Kristin
-Brev fra Olav om at han reiste ut på havet igjen
-Frykten for at både jobb og stipend skulle ryke, etter et særdeles dårlig valg om å lese i en dagbok
-Når skammen om hva hun hadde gjort kom over henne, etter at Sigurd viste sin vrede, misnøye og så nedlatende på henne etter at han fikk vite hva som hadde hendt
-Når Ellen og Olav ble sendt hjem for å arbeide, da Kristin trengte dem som mest...

Pluss mye mer...

Det har vært en vill uke, med mye følelsesladede hendelser for både Rebekka og hennes rolle som Kristin Lund. De følelsesladede øyeblikkene og stemningene som dukker opp på en laiv er ikke bare noe overfladisk og noe man bare later som. Det er stor forskjell på å spille skuespill, hvor du får en rolle utdelt, og du må bli rollen, du må si det som står og oppføre deg slik det står skrevet.

Mens på en laiv, blir rollen deg! Det er du selv som bestemmer hva rollen skal gjøre, si og hvordan den skal oppføre seg og reagere i situasjonene som dukker opp.

Jeg merker noe i meg har vokst etter laiven. Og samtalene som Kristin hadde med friherren er vel litt av grunnen... Blandt annet en av samtalene fra siste dagen, hvor alt hadde gått skeis for Kristin, og den gikk ca. Som dette:

"Og hvem tror du egentlig at du er?"

"Jeg.. jeg er bare en tjener..."

"Nei, du er ikke bare en tjener, du er et menneske! Du har verdier, ønsker og drømmer! Og det er viktig at du har selvrespekt, at du tror på deg selv, og gjør det du selv vil! ikke gjør og si alt som alle andre sier at du skal. Du må tro på deg selv! Jeg vil at du skal begynne å ta privattimer med musikken, og bli det du selv har lyst til, om det er å spille på festligheter og fødselsdager, eller om det er i store saler med orkester, så gjør det du selv vil. Gjør det som gjør deg lykkelig! Og om du ikke gjør det, så kommer jeg til å bli sint, Kristin, veldig sint, og du vil ikke se meg sint!"

Og den samtalen har i ettertid fått det til å gå opp et lys for meg. Jeg har alltid vært litt den typen som sier at, nei jeg er bare Rebekka, jeg er ikke noe spesielt... Men  denne gangen ble det så tydlig at han snakket ikke bare til Kristin Lund, men til Rebekka også... 

Og flere ganger i løpet av laiven måtte Kristin ta standpunkt i hva hun selv følte var riktig og ikke riktig.

Første gang var i forhold til frieriet fra Olav, Kristin visste det var noe han ikke hadde fortalt henne, og sa at hun kunne ikke si ja, før hun visste hva det var. Og når hun fikk vite om hans veldige nationalistiske side og ting han hadde vært med på i forbindelse med det, men skulle komme seg ut av, klarte hun enda ikke å si ja. Han måtte først komme seg ut av det, slik at hun skulle vite at han var trygg, at de var trygg, og at han ikke kom til å dø ett eller annet sted på grunn av det og etterlate henne aleine. For et liv uten far, og en mannsrolle i livet visste Kristin hun ikke hadde noe ønske om, hun visste alt hvordan det var.

Og da Kristin måtte ta opp med Friherren at de ikke kunne ha noe på gang, da hun følte det ble så feil, siden hun for det første hadde et meget godt øye til hans sønn, og hadde fått et frieri fra Olav å ta hensyn til. Man kan jo ikke holde på med flere samtidig!

Eller når hun fikk kjenne straffen for å ta galt valg, i forhold til å lese en dagbok som ikke var hennes egen. Og den dominoeffekten som kom ut av det. En snøball som rullet nedover en bakke og bare ble større og større.

Uka har bare som sagt vært helt utrolig! Fått mange nye bekjentskap, og mange nye venner, gamle vennskap som er blitt "dypere", og nye vennskap som også er "dypere" enn overflaten. Jeg har opplevd at roller jeg har spilt tett og nært med har jeg fått et tettere og nærmere forhold til etter laiv-slutt. Dette tror jeg kommer av at man har hatt et tillitsspill med rollen, som gjør at man kanskje har delt ekstra mye med rollen, og når man da går off-laiv, så kan man endelig snakke med denne personen om alt som har/hadde med spillet og det som hendte! Ting man kanskje ikke kunne eller ville si som rolle, men som i off-modus er briefing og noe som åpner opp forståelsen mellom både spillerne og rollene.

Hvorfor mente Kristin det hun mente, hvorfor gjorde hun som hun gjorde... I briefingen er det tid for å snakke om slikt, om forholdet de forskjellige rollene hadde til hverandre, hva som kanskje kom til å skje, og generelt bare åpne alt og legge det forran seg. Og ved å åpne seg skapes det tillit, som jeg tror er med på å kunne skape veldig sterke bånd, spillerne i mellom, i ettertid av laiven.... Til og med min søster Marion, føler jeg et enda litt sterkere bånd til etter laiven, og vi har da alltid hatt et ganske så sterkt bånd generelt... Enda ikke vi spilte så altfor mye sammen, var den følelsen av å kunne klemme henne, og bare prate om alt som hadde skjedd og opplevelsene fra laiven med henne gjorde båndet enda sterkere, hvertfall for meg, og det er noe jeg kan like!

Og nå skal jeg avslutte før interessen din falmer! Men konklusjonene er: Dra på laiv! Ha det gøy! Og prat med folk i ettertid! Det  er både hyggelig og opplysende, og lettende, på alle måter :)