Jeg visste faktisk ikke helt at det gikk å ha litt sånn borte-lengsel... Det går jo å ha hjemmelengsel... kanskje har det å si at dit jeg lengter mot er et slags 'mitt andre hjem'? Folk sier også at etter man har bodd ett år hjemmefra så er det ikke alltid så lett å flytte hjem igjen, akkurat der har jeg ikke hatt noe problem så langt egentlig. Jeg har vært fornøyd med å være hjemme igjen, og har igrunnen bare syntes at det var utrolig godt og deilig å komme hjem.
Men idag har jeg vært mye på Øytun sine sider, jeg har lest mailene vi fikk fra Carita når hun var der oppe, jeg har sett bilder fra Øytun +++ Jeg gleder meg til å komme dit igjen... men jeg vet ikke om det er fordi jeg savner folk der, om det er fordi jeg tror det blir et spennende år, om det er fordi jeg er kommet dit hvor det "ikke er så lett å bo hjemme igjen", om det er fordi jeg er sliten og vil ha en liten pause fra hverdagen... ? Jeg vet ikke.... jeg burde jo egentlig sitte å glede meg til jeg skal til Egypt om ti dager, men istedenfor gleder jeg meg til å begynne på Øytun.
Jeg synes det er trist å ikke vite når jeg kommer meg til Finnmark neste gang... Trist at jeg ikke vet når jeg kommer meg til Filla Alta neste gang... *Sentimentalt humør* er visst ikke så greit...
Når jeg ser for meg Alta, stedene jeg har vært flere ganger, veiene jeg har gått, utsiktene, jeg kan nesten merke hvrodan været kjennes ut, nesten uansett hvordan jeg ser det for meg, både med snø, regn, sol, vår/sommerkvelder, hvordan det føles å være ute i alta i Juni, hvordan det føles å se forskjellige utsikter... Tenk at det går ann å få et så "normalt" forhold til et sted, å få et sted til å føles så hjemme... Enda jeg kun har vært der i ca. et halvt år... ikke det en gang... men mange helger i løpet av 5-6 mnd.
Nei, noen ganger kunne det vært fint å kunne melde seg litt ut av hverdagen, og ta seg en tur vekk fra hverdagens kjas og mas... Vet ikke hva som gjør at man gleder seg så mye til ting jeg... i fjor var jeg flink til å glede meg til de tingene som kom først, men nå gleder jeg meg visst til ting som ligger langt fremme... hmm... Livet er underlig det...
