Jeg skiftet klær, og gjorde meg klar for tidsmaskinen... Og så var jeg plutselig Kristin Lund i 1829...
Historien ustpiller seg på landstedet til Middelfartene 13-19.06.1829, hvor Hr. Middelfart har samlet familie og venner fra Christiania for å feire hans fødselsdag.
Kristin Lund er en 17 år gammel jente, hun har en søster, Ellen(16), som er hennes beste vennine og lekekammerat, de gjør mye bøll og fanteri sammen. Kristin er tjenestepike hos familien Middelfart, og jobber sammen sin mor (Astrid), søster (Ellen), tante (Martine), fetter (Sigurd), kusine (Julie), søsknene Winstrup (Emil og Nora), søsknene Nordsæther (Solveig og Gunnar), Olav Nygaard og Mina Wiik. Og sammen er de et kjempe-team, finner gode løsninger, hjelper til, selvom det ikke er på deres skift, og generelt er de alle gode venner og et bra team!
Kristin sin uke ble fylt av så mye mer enn hun først hadde trodd... Hun måtte for første gang begynne å tenke på hva hun syntes om unionen, hun kunne ikke lenger si i stillhet at hun var imot på grunn av at faren hadde sloss for Norge før han forsvant. Hun måtte begynne å ta standpunkt, sette grenser for seg selv, og tørre å stå på sitt, innenfor flere områder.
"Hvor mange ting kan skje på en uke?" - er noe man kan spørre seg selv om... Og for Kristin, inneholdt vel denne uka, det meste man kan komme på...
-Frieri fra Olav
-Brev fra sin "døde" far (som tydligvis hadde vært gift i 10 år med ei svenske og fått 4 unger)
-Muligheten for å få nærkontakt med mannen i sine drømmer( unge Friherren)
-Utpressing til usømmelige handlinger
-Lange, festlige netter i selskap av herskapets yngre, flotte menn
-Det nære, trygge omsorgsforholdet som vokste mellom Kristin og Friherren
-Tilbud om stipend fra enkefru Falch
-Tilbud om stipend fra Friherren
-Å få være med på festligheter med herskapet etter at stipendet fra Friherren var skrevet
-Alle gangene Hr. Nordmand leste dikt for Kristin
-Brev fra Olav om at han reiste ut på havet igjen
-Frykten for at både jobb og stipend skulle ryke, etter et særdeles dårlig valg om å lese i en dagbok
-Når skammen om hva hun hadde gjort kom over henne, etter at Sigurd viste sin vrede, misnøye og så nedlatende på henne etter at han fikk vite hva som hadde hendt
-Når Ellen og Olav ble sendt hjem for å arbeide, da Kristin trengte dem som mest...
Pluss mye mer...
Det har vært en vill uke, med mye følelsesladede hendelser for både Rebekka og hennes rolle som Kristin Lund. De følelsesladede øyeblikkene og stemningene som dukker opp på en laiv er ikke bare noe overfladisk og noe man bare later som. Det er stor forskjell på å spille skuespill, hvor du får en rolle utdelt, og du må bli rollen, du må si det som står og oppføre deg slik det står skrevet.
Mens på en laiv, blir rollen deg! Det er du selv som bestemmer hva rollen skal gjøre, si og hvordan den skal oppføre seg og reagere i situasjonene som dukker opp.
Jeg merker noe i meg har vokst etter laiven. Og samtalene som Kristin hadde med friherren er vel litt av grunnen... Blandt annet en av samtalene fra siste dagen, hvor alt hadde gått skeis for Kristin, og den gikk ca. Som dette:
"Og hvem tror du egentlig at du er?"
"Jeg.. jeg er bare en tjener..."
"Nei, du er ikke bare en tjener, du er et menneske! Du har verdier, ønsker og drømmer! Og det er viktig at du har selvrespekt, at du tror på deg selv, og gjør det du selv vil! ikke gjør og si alt som alle andre sier at du skal. Du må tro på deg selv! Jeg vil at du skal begynne å ta privattimer med musikken, og bli det du selv har lyst til, om det er å spille på festligheter og fødselsdager, eller om det er i store saler med orkester, så gjør det du selv vil. Gjør det som gjør deg lykkelig! Og om du ikke gjør det, så kommer jeg til å bli sint, Kristin, veldig sint, og du vil ikke se meg sint!"
Og den samtalen har i ettertid fått det til å gå opp et lys for meg. Jeg har alltid vært litt den typen som sier at, nei jeg er bare Rebekka, jeg er ikke noe spesielt... Men denne gangen ble det så tydlig at han snakket ikke bare til Kristin Lund, men til Rebekka også...
Og flere ganger i løpet av laiven måtte Kristin ta standpunkt i hva hun selv følte var riktig og ikke riktig.
Første gang var i forhold til frieriet fra Olav, Kristin visste det var noe han ikke hadde fortalt henne, og sa at hun kunne ikke si ja, før hun visste hva det var. Og når hun fikk vite om hans veldige nationalistiske side og ting han hadde vært med på i forbindelse med det, men skulle komme seg ut av, klarte hun enda ikke å si ja. Han måtte først komme seg ut av det, slik at hun skulle vite at han var trygg, at de var trygg, og at han ikke kom til å dø ett eller annet sted på grunn av det og etterlate henne aleine. For et liv uten far, og en mannsrolle i livet visste Kristin hun ikke hadde noe ønske om, hun visste alt hvordan det var.
Og da Kristin måtte ta opp med Friherren at de ikke kunne ha noe på gang, da hun følte det ble så feil, siden hun for det første hadde et meget godt øye til hans sønn, og hadde fått et frieri fra Olav å ta hensyn til. Man kan jo ikke holde på med flere samtidig!
Eller når hun fikk kjenne straffen for å ta galt valg, i forhold til å lese en dagbok som ikke var hennes egen. Og den dominoeffekten som kom ut av det. En snøball som rullet nedover en bakke og bare ble større og større.
Uka har bare som sagt vært helt utrolig! Fått mange nye bekjentskap, og mange nye venner, gamle vennskap som er blitt "dypere", og nye vennskap som også er "dypere" enn overflaten. Jeg har opplevd at roller jeg har spilt tett og nært med har jeg fått et tettere og nærmere forhold til etter laiv-slutt. Dette tror jeg kommer av at man har hatt et tillitsspill med rollen, som gjør at man kanskje har delt ekstra mye med rollen, og når man da går off-laiv, så kan man endelig snakke med denne personen om alt som har/hadde med spillet og det som hendte! Ting man kanskje ikke kunne eller ville si som rolle, men som i off-modus er briefing og noe som åpner opp forståelsen mellom både spillerne og rollene.
Hvorfor mente Kristin det hun mente, hvorfor gjorde hun som hun gjorde... I briefingen er det tid for å snakke om slikt, om forholdet de forskjellige rollene hadde til hverandre, hva som kanskje kom til å skje, og generelt bare åpne alt og legge det forran seg. Og ved å åpne seg skapes det tillit, som jeg tror er med på å kunne skape veldig sterke bånd, spillerne i mellom, i ettertid av laiven.... Til og med min søster Marion, føler jeg et enda litt sterkere bånd til etter laiven, og vi har da alltid hatt et ganske så sterkt bånd generelt... Enda ikke vi spilte så altfor mye sammen, var den følelsen av å kunne klemme henne, og bare prate om alt som hadde skjedd og opplevelsene fra laiven med henne gjorde båndet enda sterkere, hvertfall for meg, og det er noe jeg kan like!
Og nå skal jeg avslutte før interessen din falmer! Men konklusjonene er: Dra på laiv! Ha det gøy! Og prat med folk i ettertid! Det er både hyggelig og opplysende, og lettende, på alle måter :)
