Høstens mysterium

Høsten var på nære nippet til å ende, kvelden var kjølig og lang. Stjernene var liksom ekstra klare når hun gikk ute å så opp på dem, frostrøyken svevde ut av munnen hennes for hvert åndedrag hun tok. Det var snart vinter nå. Stjernene som svevde der høyt oppe på himmelen titter ned på henne mens hun tusler hjemover. Det hadde vært en fin dag, en dag hun det skulle gå lang tid før hun glemte. Hun rundet en sving og frem tittet månen, det var lang tid siden hun hadde sett den nå, før hang den bare der å lyste opp, men nå, nå gav den en helt annen mening. Den betydde noe nå. Hvem skulle vel trodd det?

Hun gikk å så opp på himmelen mens veien hun gikk på snirklet seg oppover mot huset hennes, hun var snart hjemme nå, først forbi ett par hus, så en lekeplass og så var hun hjemme.
Hun tuslet forbi husene, men isteden for å gå forbi lekeplassen gikk hun heller inn til den og satte seg på den ene huskene. Hun kunne ikke skjønne hvordan dagen hadde blitt så fin.... Den bare ble sånn...