Det var en sen sommerkveld, hun satt barbent på husken, på den gamle lekeplassen... Luften var varm og tett etter nok en dag. Hun satt å så på sine egne føtter som subbet gjennom sanden på bakken, så hun fikk sand mellom tærne, mens hun gynget, frem og tilbake, frem og tilbake...
Hun satte beina ned i sanden og stoppen husken. Hun så rundt seg, alt var så fredelig der, hvordan kunne alt virke så fredelig?
Hun la hodet bakover og så rett opp i det gamle eiketreet, og hun skimtet så vidt det var, noen stjerner som tittet frem mellome bladene...
Hun tittet fremover igjen, og løftet seg opp fra husken og tuslet bort til den gamle benken, satte seg på den og så bort på huska, den var fortsatt i bevegelse... Til tross for at alt var vindstille, så kunne den bevege seg til og med etter at hun hadde gått av, hun tenkte at den husken må være noe av det minst fredelige her, når den bare gynger, frem og tilbake, frem og tilbake...
Hun la seg ned på benken og tittet opp på stjernene, hun kunne se hele himmelen, det var hun sikker på... Hun lå å kikket og tenkte på stjernene.
Plutselig kom det stjerneskudd, ikke bare ett, men sikkert ti stykker, nesten helt samtidig...
Hun lukket øynene, og ønsket, ønsket så mye hun kunne, men hva var det egentlig hun ønsket seg...?
1 kommentar:
Stemningsfullt, og noe å tenke på. Hva ønsker vi oss?Hva har vi behov for?
Vil samtidig opplyse om at meningsmålingen ikke virker...
Legg inn en kommentar